Tastatur og mus
De mest brukte enhetene for å overføre data, er tastatur og mus. Tastatur:
Det såkalte QWERTY-plasseringen av tastene er det mest utbredte, og stammer fra 1868. Hensikten var at de taster man benyttet oftest var plassert et stykke fra hverandre slik at skrivehodene ikke skulle kollidere og sette seg fast i hverandre når man skrev. Den såkalte Dvorak- plasseringen er derimot laget for at man skal skrive så raskt som mulig.
QWERTY-utgaven har navnet etter de seks første bokstavene på den øvre raden med taster. De fleste norske QWERTY-tastaturene har 106 taster mens den tilsvarende engelske har som oftest 104. Touch-metoden (fra engelsk touch = berøre) er en teknikk for å skrive på alfabetiske tastaturer, som har blant annet de fordelene at brukeren slipper å se på tastaturet når han/hun skriver, og skrivingen går fortere.
I utgangsposisjonen holder brukeren høyre tommelfinger over mellomromstasten. Venstre tommelfinger er som eneste finger ikke i bruk, og de åtte andre fingrene holdes over åtte taster på den midterste raden på tastaturet. På et QWERTY-tastatur betyr dette at pekefingrene ligger over bokstavene F og J. Dermed blir veien kort for å nå alle de andre tastene, og siden brukeren alltid går tilbake til utgangsposisjonen etter å ha trykket en «perifer» tast, vil han/hun alltid ha kontroll over hvor fingrene befinner seg i forhold til tastaturet. En mer utbredt metode, er LFT (Let-Finn-Trykk)-metoden. Teknikken her er å føre pekefinger fra en tilfeldig høyde, søkende ned mot ønsket tast. De fleste som bruker denne metoden er de som ikke er så veldig flinke til å skrive. Disse bruker kun pekefingrene til å skrive med. De søker etter den ønskede tasten de vil bruke trykker på den og gjentar prosedyren. Mange brukere utvikler en tohånds-LFT-metode, og enkelte avanserte utvikler firefingers LFT, som for et utrent øye kan forveksles med Touch. Fordelen med LFT er at den i motsetning til Touch ikke trenger å læres. Ulempen er at den er betraktelig mindre effektiv. Mus: For hver gang du flytter musa eller klikker på en museknapp, blir data overført til maskinen og deretter tolket av operativsystemet. Optisk mus
Den optiske mus ble oppfunnet av Steve Kirsh allerede i 1982 og fungerte kun på en spesiell musematte med grå og blå linjer. Etter hvert som datamaskinene ble kraftigere og rimeligere kom det mer komplekse datachips til å behandle de data som den optiske sensoren fanget opp og en optisk mus kunne brukes uten en spesiell musematte. Varianter
Styrekuler og andre varianter er senere blitt utviklet da mange har fått skader ved feil bruk av vanlige datamus. Disse skal være bedre å bruke rent ergonomisk, men ofte også en god del dyrere. På bærbare datamaskiner har de dessuten enten styreplater eller styrepinner innebygd. En styreplate er, som navnet sier, en trykk- og berøringsfølsom plate. Ved å bevege en finger på denne flaten beveges musepekeren over skjermen. To korte dunk med en finger tilsvarer vanligvis et dobbeltklikk med venstre museknapp. Styreflaten er vanligvis plassert under tastaturet med to, iblant tre, museknapper over, under eller ved siden av seg. Styrepinnen utøver samme funksjon, men er plassert midt på tastaturet (mellom bokstavene G, H og B). Dette er en gummisylinder som man kan vippe i alle retninger og slik bevege musepeekeren i samme retning som man vipper. http://no.wikipedia.org/wiki/Datamus
De mest brukte enhetene for å overføre data, er tastatur og mus.
Tastatur:
Det såkalte QWERTY-plasseringen av tastene er det mest utbredte, og stammer fra 1868. Hensikten var at de taster man benyttet oftest var plassert et stykke fra hverandre slik at skrivehodene ikke skulle kollidere og sette seg fast i hverandre når man skrev. Den såkalte Dvorak- plasseringen er derimot laget for at man skal skrive så raskt som mulig.
QWERTY-utgaven har navnet etter de seks første bokstavene på den øvre raden med taster. De fleste norske QWERTY-tastaturene har 106 taster mens den tilsvarende engelske har som oftest 104.
Touch-metoden (fra engelsk touch = berøre) er en teknikk for å skrive på alfabetiske tastaturer, som har blant annet de fordelene at brukeren slipper å se på tastaturet når han/hun skriver, og skrivingen går fortere.
I utgangsposisjonen holder brukeren høyre tommelfinger over mellomromstasten. Venstre tommelfinger er som eneste finger ikke i bruk, og de åtte andre fingrene holdes over åtte taster på den midterste raden på tastaturet. På et QWERTY-tastatur betyr dette at pekefingrene ligger over bokstavene F og J. Dermed blir veien kort for å nå alle de andre tastene, og siden brukeren alltid går tilbake til utgangsposisjonen etter å ha trykket en «perifer» tast, vil han/hun alltid ha kontroll over hvor fingrene befinner seg i forhold til tastaturet.
En mer utbredt metode, er LFT (Let-Finn-Trykk)-metoden.
Teknikken her er å føre pekefinger fra en tilfeldig høyde, søkende ned mot ønsket tast. De fleste som bruker denne metoden er de som ikke er så veldig flinke til å skrive. Disse bruker kun pekefingrene til å skrive med. De søker etter den ønskede tasten de vil bruke trykker på den og gjentar prosedyren. Mange brukere utvikler en tohånds-LFT-metode, og enkelte avanserte utvikler firefingers LFT, som for et utrent øye kan forveksles med Touch.
Fordelen med LFT er at den i motsetning til Touch ikke trenger å læres. Ulempen er at den er betraktelig mindre effektiv.
Mus: For hver gang du flytter musa eller klikker på en museknapp, blir data overført til maskinen og deretter tolket av operativsystemet.
Optisk mus
Den optiske mus ble oppfunnet av Steve Kirsh allerede i 1982 og fungerte kun på en spesiell musematte med grå og blå linjer. Etter hvert som datamaskinene ble kraftigere og rimeligere kom det mer komplekse datachips til å behandle de data som den optiske sensoren fanget opp og en optisk mus kunne brukes uten en spesiell musematte.
Varianter
Styrekuler og andre varianter er senere blitt utviklet da mange har fått skader ved feil bruk av vanlige datamus. Disse skal være bedre å bruke rent ergonomisk, men ofte også en god del dyrere. På bærbare datamaskiner har de dessuten enten styreplater eller styrepinner innebygd. En styreplate er, som navnet sier, en trykk- og berøringsfølsom plate. Ved å bevege en finger på denne flaten beveges musepekeren over skjermen. To korte dunk med en finger tilsvarer vanligvis et dobbeltklikk med venstre museknapp. Styreflaten er vanligvis plassert under tastaturet med to, iblant tre, museknapper over, under eller ved siden av seg. Styrepinnen utøver samme funksjon, men er plassert midt på tastaturet (mellom bokstavene G, H og B). Dette er en gummisylinder som man kan vippe i alle retninger og slik bevege musepeekeren i samme retning som man vipper.
http://no.wikipedia.org/wiki/Datamus